Blodgildet i Roskilde

Blodgildet i Roskilde den 9. august 1157 var en blodig episode der en medkonge og hans menn forsøkte seg på et attentat mot sine to rivaler som han delte det danske kongedømmet med. Valdemar overlevde attentatet, men hans fremtidige svoger Knud ble drept.

Bakgrunnen

Den 7. januar 1131, ved Haraldsted ti kilometer nord for Ringsted på Midtsjælland, ble hertugen av Slesvig, Knud Lavard, overfalt og drept av kongesønnen Magnus. Mordet førte til et opprør i deler av det danske aristokratiet som valgte den dreptes halvbror, Erik, til motkonge på det skånske landsting og senere på Sjælland. Dette var starten på de ødeleggende borgerkrigene om kongemakten som med få avbrudd hadde vart fram til våren 1157. I 26 år hadde tronpretendentene vært i strid med hverandre.

En uke etter mordet ved Haraldstedskov ble hertugens sønn født av den russiske fyrstedatteren Ingeborg. Den fremtidige arvingen ble satt i pleie hos stormannen Asser Rig av Hvideslekten på Sjælland der han vokst opp som fosterbror til Esbern og Absalon Snare. Under slaget ved Fodevig i 1134 hadde Erik Emune slått kong Nils og drept Magnus den sterke. Men Erik Emunes død tre år senere ledet til nye uroligheter som ti år senere eksploderte ut i en blodig strid mellom Erik Emunes sønn, Svein, og Knud Magnussen, sønn av Magnus den sterke. Valdemar overtok sin fars tittel som hertug av hertugdømmet Slesvig og støttet Svein mot sønnen av farens morder. I 1152 tvang den tyske keiseren de to tronpretendenter til fred.

I 1154, etter flere år med indre fred der Svein var enekonge, gjorde Valdemar og Knud i fellesskap opprør og lot seg hylles som medkonger i Viborg landsting. Svein, som hadde gjort seg upopulær, mistet aristokratiets støtte og måtte i landflyktighet til sin svigerfar i Tyskland. To år senere vendte han tilbake med den mektige Henrik Løves støtte og tok senere øyene Fyn og Lolland.

Stormennene tvang fram fredsforhandlinger på Lolland der de tre tronpretendentene gikk med på en avtale om å dele kongedømmet i tre, der de skulle være medkonger. Valdemar som hertug av Slesvig ble konge over Jylland mens Knud fikk Fyn og Sjælland. Svein måtte nøye seg med landsdelen Skåne fordi han hadde lite støtte på sin side og endog blitt mer upopulært for å ha gått i spissen for en tysk hær det foregående året.

I avtalen var det truffet enighet om å feire freden med et gilde i Roskilde for å besegle forliket og fullføre delingen av kongedømmet. Svein kom seg til Ringsted der han hadde et møte med Valdemar i forveien. Kort etterpå innkalte Knud sine medkonger til Roskilde. Der besøkte Svein sin datter i hans gamle hjem og under en samtale med hustruen på gården raste han fra seg over fredsavtalens resultater og et eventuelt utfall av møtet med sine tidligere allierte.

Blodgildet

Som den eldste av medkongene fikk Svein hedersplassen i festehallen som utover kvelden var preget av lystig spill og drikke. Men ved mørkets fall den 9. august 1157 kom en følgesvenn, Ditlev til Svein og hvisket ham i øret. Straks etter samlet alle menn i Sveins følge seg i hallen idet Svein reiste seg og gikk i retning av sitt soverom. Etter at han var ute av syne, angrep Sveins menn med sverd de hadde tatt med seg, et klart brudd på skikken om å ikke ha med seg våpen under fest. Valdemar og Knud var uten våpen sammen med deres følgesvenner.

Valdemar viklet umiddelbart sin kappe om hodet, og angrep den første av attentatsmennene som ble felt i gulvet. Kaos brøt ut med hyl og ståk i festehallen som straks etter ble mørklagt etter at Valdemar eller en av hans menn hadde slått ned lysene. Valdemar trengte seg gjennom flokkene av menn mot utgangen, men hadde i tumulten blitt alvorlig såret i låret og fått et mindre sår et annet sted. Til tross for det og at han fikk belte og kappe revet av, kom han seg ut og vekk i mørket.

Ditlev som hadde blitt slått ned av Valdemar, reiste seg og hugget ned den ubevæpnede kongen Knud. Valdemars fosterbror Absalon, som hadde kommet hjem fra Paris der han hadde studert, så Knud falt. Etter å ha grepet den døende kongen oppdaget han at det var ikke hans fosterbror Valdemar, men midt i kaoset var hans liv i fare da Sveins menn hugget etter alle de klarte å skimte i mørket. Med hjelp fra flere menn klarte Absalon og flere stormenn å komme seg i sikkerhet. De støtte på flere av Sveins menn i rustning, men unnslapp.

Hvor mange var drept eller såret utover Knud VI Magnussen er ikke, og vil aldri bli kjent, men fortellingen om blodgildet i Roskilde gjorde det klart at det var en blodig begivenhet anført av Ditlev.

Etterspillet

Valdemar hadde reddet seg, men to av hans følgevenner hadde kommet med og de gav ham en hest som han rir på til Fjenneslev der Hvideslekten hadde sin gård. Etter å ha blitt pleiet for sine sårene, dro han videre med Esbern Snares hjelp i en natt med et skip som seilte til Jylland i dårlig vær.

Svein fulgte etter Valdemar og nådde Djurå (Grenaa) i september eller oktober. Fra der seilte han opp mot Randers, men kunne ikke komme over bybroen mot Viborg som Valdemar hadde sin viktigste base på. Svein fortsatte langs elven Gudenå for å komme seg til Viborg fortest mulig. Men Valdemar vendte tilbake over elven og tok opp slag på Grathe Hede den 23. oktober 1157. Der vant Valdemar kampene og fikk viten om at Svein var drept av en bonde tilsynelatende uten grunn.

Attentatsmannen Ditlev var tatt til fange og ble ført til den nye enekongen som gjenkjente ham og straks fikk ham i torturkammeret i Viborg. Der ble han sammen med en annen stormann henrettet, men de andre som hadde deltatt i attentatet var straffet med landsforvisning, de måtte ikke bøte med livet som mange hadde forlangt.

Etter å ha vendt tilbake til Roskilde oppdaget han at roskildebiskop Asser hadde avgått ved døden og at den kaotiske situasjonen etter Blodgildet hadde gitt opphav for opptøyer og indre stridigheter mellom borgerne i hver sin gruppe. En blodig borgerkrig med mange ofre i høsten 1157 og vinteren 1157-1158 med grusomheter begått spesielt mot tyske handelsfolk, var i full gang da enekongen med hans hær var kommet dit. Valdemar satt et stopper for volden ved å true med å legge byen øde, for hans myntmester og flere viktige personer i kongens tjeneste hadde blitt drept eller ranet av borgerne som var i såkalte brorskap.

Med dette var den indre freden i Danmark gjenopprettet og alle kreftene kunne vendes om mot de ytre fiender, særlig mot venderne. I april 1158 hadde Valdemar gjort sin fosterbror Absalon til biskop etter den døde roskildebiskopen.

Kilder

• Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken
• Grethe Jensen, Danmarkshistorien Hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5