Wikipedia

Annie Ernaux

fransk skjønnlitterær forfatter og litteraturprofessor

Annie Ernaux (født Annie Duchesne 1. september 1940[17] i Lillebonne i Seine-Maritime) er en fransk litteraturprofessor og forfatter.[18] Hun regnes som en av Frankrikes fremste samtidsforfattere.[19] Hennes forfatterskap består av en lang rekke selvbiografiske tekstverk, de fleste svært korte, som skildrer hennes eget liv og opplevelser i Frankrike mellom 1940 og 2020. Foruten det tydelig selvbiografiske inneholder hennes bøker elementer av fiksjon, poesi, og sosiologisk analyse. Ernaux har vunnet en rekke litterære priser for sitt forfatterskap. I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur i 2022 for å "med mot og klinisk presisjon ha avdekket røttene bak, fremmedgjortheten ved, og de kollektive rammene rundt personlig erindring".[20] Seks av Ernaux bøker er oversatt til norsk.

Annie Ernaux
FødtAnnie Thérèse Blanche Duchesne
1. sep. 1940[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Lillebonne (Frankrike)[5]
BeskjeftigelseSkribent, lærer, filmregissør[6]
Utdannet vedUniversité de Rouen-Normandie
Université de Bordeaux
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk[7][8]
Utmerkelser
12 oppføringer
Prix Renaudot (1984) (for verk: La Place)
Prix François-Mauriac (2008) (for verk: The Years)[9]
Prix de la langue française (2008)[9]
Prix Marguerite Duras (2008) (for verk: The Years)[9]
Prix de l’Académie de Berlin (2019)[10]
Prix Maillé-Latour-Landry (1984) (for verk: La Place)
Nobelprisen i litteratur (2022)[11][12][13][14]
Prix Formentor (2019)[9]
Prix Marguerite-Yourcenar (2017)[9]
Premio Strega (2016)[9]
Q127926149 (2015)[15]
Prix Marguerite-Yourcenar (2015)[16]
Debuterte1974
Aktive år1974–
Viktige verkCleaned Out, La Place, The Years
Påvirket avNausea, Things: A Story of the Sixties, Élise ou la vraie vie, Virginia Woolf, Simone de Beauvoir, Pierre Bourdieu
Nettstedhttps://www.annie-ernaux.org/fr
IMDbIMDb
Annie Ernaux på Commons
Nobelprisen i litteratur
2022

Biografi

rediger

Liv og virke

rediger

Annie Duchesne (Ernaux) vokste opp i Yvetot, et lite sted i Normandie, der hennes foreldre med arbeiderrklassebakgrunn hadde etablert en café og dagligvareforretning. Hun gikk på en kristen privatskole og fikk gode karakterer; denne tiden skildrer hun i boken La honte.[21][22] Hun fortsatte med studier av moderne litteratur ved universitetene i Rouen og Bordeaux.

Etter avsluttede studier underviste hun i litteratur ved grunnskoler og gymnaser. Hun giftet seg i 1964 med Philippe Ernaux og de fikk to barn.

Som forfatterinne debuterte hun i 1974 med Les armoires vides.[21][23][24]

Forfatterskap

rediger

Annie Ernaux har publisert et tyvetallsl romaner på fransk. Flere romaner er blitt dramatisert i Frankrike og en roman er blitt filmatisert. Kritikken av hennes verk var blandet de første årene, men etter utgivelsen av Les années i 2008 har den vært mere udelt positiv og ført til at hun fikk priser og utmerkelser. Hun har med sitt forfatterskap vært et av forbildene for yngre franske forfattere som Didier Eribon og Édouard Louis med lignende sosial bakgrunn.[23]

Stil

rediger

Store deler av Ernaux' forfatterskap er selvbiografiske romaner med fokus på sosial mobilitet og identitet. Hennes stil preges av blandingen av sosiologi, historie og minnet, på et språk fritt fra egne følelser, selv om det finnes et «jeg».[25] Den beskrives av henne selv som «écriture plate», en variant av «écriture blanche», et begrep som ble lansert av forfatteren og filosofen Roland Barthes i 1953 og som karakteriseres av minimalisme og nøytralitet. Hun beskriver på samme tid en individuell opplevelse av omverdenen og en erfaring som kan deles av alle.[26][27][28]

Politisk engasjement

rediger

I et intervju beskriver hun seg selv som en politisk forfatter.[29] I sitt hjemland har hun tatt politisk stilling ved blant annet å støtte sosialistpartiets kandidat i presidentvalget i 2012, undertegne protester mot demonstrasjonsforbudet under unntakstilstanden etter attentatene i Paris i 2015 og støtte protestbevegelsen De gule vestene i 2018. Hun har også uttrykt støtte til den fransk-algirske Houria Bouteldja, en frontfigur for Parti des indigènes de la République (PIR), et parti som definerer seg som antirasistisk och dekolonialt men av andre oppfattes som antifeministisk, antisemittisk og homofobt.

Verk

rediger

Ernaux debuterte i 1974 med Les armoires vides og innleder der utforskingen av sin normanniske bakgrunn.[30] Ernaux vant Prix Renaudot i 1984 for sin bok Min far, en selvbiografisk fortelling som fokuserer på relasjonen til faren, det å vokse opp i en liten by i Frankrike, å tre inn i voksxenlivet og å forlate hjemstedet. Klassereisen begynner med de høyere studiene og lærereksamen. Begge foreldrene beskrives som kulturinteresserte.[31][23]

Une femme kretser rundt morens liv som selvstendig kvinne, hennes aldring, med Alzheimers sykdom og død.[31]

Passion simple er en kort roman som skildrer et intensivt forhold med en gift mann.[32][21]

La honte skildrer et familietraumer der faren under et sinneutbrudd prøver å drepe moren. Samtidig beskrives oppvekstforholdene i det lille hjemstedet og tiden på den kristne skolen.[21]

Med Les années fikk Annie Ernaux større internadjonal anerkjennelse og hun fikk flere litteraturpriser. I den selvbiografiske romanen utgår forfatterinnen fra fotografier fra barndom til nåtid, og relatert til disse presenterer hun såvel seg selv som sine generasjonskamerater og samfunnet på de aktuelle tidspunkter, deres plassering i historien.[33][34][35][36]

I Memoire de fille vender forfatterinnen i tankene til 1958 og den første seksuelle relasjonen til en mann.[37]

Emner som Annie Erneaux behandler i sin øvrige produksjon er hennes ekteskap (La femme gelée), seksualitet og kjærlighetshistorier (Se perdre, L´occupation), sine ytre omgivelser (Journal du dehors, La vie extérieure), erfaring av abort (L´événement) og brystkreft (L'usage de la photo).

Bibliografi (utvalg)

rediger

Romaner og selvbiografier

rediger
  • 1974: Les Armoires vides, Éditions Gallimard
  • 1977: Ce qu'ils disent ou rien, Gallimard
  • 1981: La Femme gelée, Gallimard
  • 1983: La Place, Gallimard – norsk: Far (1985), Tiden Norsk Forlag, oversatt av Sissel Lie.[38]
  • 1987: Une femme, Gallimard – norsk: utgitt i samleutgaven Far, En kvinne (2021), Gyldendal. Far i originaloversettelsen av Lie, En kvinne oversatt av Henninge Margrethe Solberg.[21][39]
  • 1992: Passion simple, Gallimard – norsk: En lidenskap (1993), Gyldendal, oversatt av Annie Riis[40][41]
  • 1993: Journal du dehors, Gallimard
  • 1997: «Je ne suis pas sortie de ma nuit», Gallimard
  • 1997: La Honte, Gallimard
  • 2000: L'Événement, Gallimard – norsk: Hendelsen (2020), Gyldendal, oversatt av Henninge Margrethe Solberg[42][43]
  • 2000: La Vie extérieure, Gallimard
  • 2001: Se Perdre, Gallimard
  • 2002: L'Occupation, Gallimard
  • 2005: L'Usage de la photo, utgitt sammen med Marc Marie, bildetekster til fotografier, Gallimard
  • 2008: Les Années, Gallimard, ISBN 9782070779222 – norsk: Årene (2020), Gyldendal, oversatt av Henninge Margrethe Solberg[42][44]
  • 2011: L'Autre Fille, coll. « Les Affranchis », NiL Éditions
  • 2011: L'Atelier noir, éditions des Busclats
  • 2013: Retour à Yvetot, éditions du Mauconduit, ISBN 979-10-90566-08-8
  • 2014: Regarde les lumières mon amour, Raconter la vie, Seuil
  • 2016: Mémoire de fille, coll. Blanche, Gallimard, ISBN 9782070145973[45] – norsk: Sommeren 58 (2019), Mime forlag, oversatt av Per Buvik[46]
  • 2020: Hôtel Casanova, coll. Folio 2 euros, ISBN 9782072884412
  • 2022: Le jeune homme, Gallimard – norsk: Den unge mannen (2022), oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Samleutgivelser

rediger
  • 2011: Écrire la vie, Gallimard, coll. « Quarto »[47][48]

Filmatiseringer

rediger
  • L'Autre, basert på boken L'Occupation, regissert av Pierre Trividic og Patrick Mario Bernard, 2008
  • Passion simple, basert på romanen med samme tittel, regissert av Danielle Arbid, 2020
  • L'Événement, basert på romanen med samme tittel, regissert av Audrey Diwan, 2021

Referanser

rediger
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000031545, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 3976[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ernaux-annie[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 3344916, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119012278, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ https://seventh-row.com/a-history-of-women-directors-at-the-cannes-film-festival/.
  7. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11901841w, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  8. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 33047395, Wikidata Q16744133 
  9. ^ a b c d e f Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana ID annie-ernaux[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Preisträger», besøkt 8. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Le Monde, «Le prix Nobel de littérature 2022 attribué à l’écrivaine française Annie Ernaux», besøkt 6. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Nobelstiftelsen, «Annie Ernaux Facts», Nobel Laureate API ID 1017, verkets språk engelsk, besøkt 6. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Nobelstiftelsen, «Announcement of the 2022 Nobel Prize in Literature», verkets språk flere språk, YouTube-videoidentifikator VIIZP6x-3kg, besøkt 6. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ The Guardian, Sarah Shaffi, «Annie Ernaux wins the 2022 Nobel prize in literature», utgitt 6. oktober 2022, besøkt 6. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.leparisien.fr[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.lamontagne.fr[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Biographie : Annie Ernaux». auteurs.contemporain.info auteurs.contemporain.info (på fransk). Besøkt 7. februar 2020. .
  18. ^ «Annie Ernaux». www.gyldendal.no. Arkivert fra originalen 18. november 2021. Besøkt 17. november 2021. «Annie Ernaux debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Gyldendal har tidligere utgitt En lidenskap, i 1993 og 2018 (Passion simple, 1992). I 2020 utkom Årene (Les Années, 2008) og Hendelsen (L'Événement, 2000), og Ernaux fikk sitt store gjennombrudd i Norge. Et samlet kritikerkorps hyllet bøkene hennes, og Årene lå lenge på bestselgerlisten her hjemme. I 2021 utga vi to bøker i én: Far (La Place, 1983) og En kvinne (Une femme,1998), samt Sommeren 58 (kommer aug. 21).» 
  19. ^ Uvsløkk, Geir (7. oktober 2021). «Annie Ernaux». Store norske leksikon. Besøkt 17. november 2021. 
  20. ^ «The Nobel Prize in Literature 2022» (på engelsk). Svenska Akademien. 6. oktober 2022. Besøkt 6. oktober 2022. 
  21. ^ a b c d e «Ernaux, Annie - Alex Författarlexikon». Alex. Besøkt 15. oktober 2020. 
  22. ^ Dagen 6. oktober 2022, "Nobelpristagaren i litteratur skrev om sin tid i kristen privatskola"
  23. ^ a b c Bohman, Therese (13. mars 2020). «Man vinner sin frihet men förlorar hela sin historia». Expressen. Besøkt 15. oktober 2020. 
  24. ^ «Annie Ernaux». Auteurs contemporains (på fransk). Besøkt 20. oktober 2020. 
  25. ^ Wikars, Katarina (24. mars 2020). «Annie Ernaux om "Åren"». Sveriges Radio. Besøkt 16. oktober 2020. 
  26. ^ Bernadet, Marie-Hélène (2012). «Analyse de l’écriture d’Annie Ernaux dans La Place et La Honte: Entre littérature et sociologie» (på fransk). Stockholms universitet, Institutionen för franska, italienska och klassiska språk. Besøkt 20. oktober 2020. 
  27. ^ Rose Wunrow. (2016). «Ecriture plate, écriture pleine: Annie Emaux et la représentation dans Journal du dehors» (PDF). Swarthmore College. 
  28. ^ Kristina Johansson (2011). «Jeu de miroir: Une comparaison entre le roman L'occupation d'Annie Ernaux et son adaptation cinématographique, le film L'Autre». Kandidat-uppsats från Lunds universitet/Fransk. 
  29. ^ Thulin, Anna (11. februar 2020). «Annie Ernaux: »Klass påverkar hela ens liv«». Vi Läser. Besøkt 16. oktober 2020. 
  30. ^ «The Nobel Prize in Literature 2022». NobelPrize.org. Besøkt 6. oktober 2022. 
  31. ^ a b «Min far&kvinnan». libris.kb.se. 
  32. ^ «Simple Passion - Annie Ernaux». www.complete-review.com. Besøkt 25. oktober 2020. 
  33. ^ Johansson, Hanna (23. mars 2020). «En hel kultur upptagen av att aldrig ha tråkigt». Expressen. Besøkt 24. oktober 2020. 
  34. ^ Straume, Anne Cathrine (12. mai 2020). ««Som Elena Ferrante, gir Annie Ernaux en glitrende analyse av etterkrigstidens Europa»». NRK. Besøkt 24. oktober 2020. 
  35. ^ «Annie Ernaux om "Åren"». Sveriges Radio. Besøkt 24. oktober 2020. 
  36. ^ Blomqvist, Mikaela (27. mars 2020). «Självbiografi som ligger rätt i svenska samtiden.». gp.se. Besøkt 24. oktober 2020. 
  37. ^ «Mémoire de fille - Annie Ernaux - Folio - Site Folio». www.folio-lesite.fr. Besøkt 30. januar 2021. 
  38. ^ Ernaux, Annie (1985). Far. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210027476. 
  39. ^ «Far / En kvinne». www.gyldendal.no. Besøkt 18. november 2021. 
  40. ^ Ernaux, Annie (1993). lidenskap. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205215618. 
  41. ^ «En lidenskap». www.gyldendal.no. Besøkt 18. november 2021. 
  42. ^ a b Straume, Anne Cathrine (12. mai 2020). ««Som Elena Ferrante, gir Annie Ernaux en glitrende analyse av etterkrigstidens Europa»». NRK. Besøkt 17. november 2021. 
  43. ^ «Hendelsen». www.gyldendal.no. Besøkt 18. november 2021. 
  44. ^ «Årene». www.gyldendal.no. Besøkt 18. november 2021. 
  45. ^ Claire Devarrieux (1. april 2016). «L’écriture, une aventure de l’être : rencontre avec Annie Ernaux». Liberation.fr (på fransk). Arkivert fra originalen 1. juli 2019. .
  46. ^ «Ernaux, Annie: Sommeren 58». www.nb.no. Besøkt 17. november 2021. 
  47. ^ «Écrire la vie, Annie Ernaux». www.lacauselitteraire.fr. 13. desember 2013. Besøkt 17. november 2021. 
  48. ^ «"Ecrire la vie", d'Annie Ernaux : quarante années d'écriture». Le Monde.fr (på fransk). 27. oktober 2011. Besøkt 17. november 2021. 

Litteratur

rediger
  • S. J. McIlvanney: Gendering mimesis. Realism and feminism in the works of Annie Ernaux and Claire Etcherelli. Graduate thesis, University of Oxford 1994 Mal:EThOS
  • Sarah Elizabeth Cant: Self-referentiality and the works of Annie Ernaux, Patrick Modiano, and Daniel Pennac. Thesis, University of Oxford 2000 Mal:EThOS
  • Georges Gaillard: Traumatisme, solitude et auto-engendrement. Annie Ernaux: "L’événement". Filigrane, écoutes psychothérapiques, 15, 1. Montréal, Spring 2006 ISSN 1192-1412 en ligne; ISSN 1911-4656 doi:10.7202/013530AR p. 67–86
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Annie_Ernaux&oldid=24721872»