Operasjon Overlord

D-dagen omdirigeres hit, se også D-dag.

Operasjon Overlord var de alliertes (hovedsakelig USA, Storbritannia og Frankrike, Canada, samt deres allierte – Norge, belgia, Polen, Nederland osv.) kodenavn på den overordnede plan for befrielsen av Nordvest-Europa, fra Norge i nord til den franske grensen mot Spania i sør, under andre verdenskrig. Den startet med «operasjon Neptune», som var de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, den største amfibiske operasjonen noensinne. Denne er ofte referert til som D-dagen (se D-dag). «Operasjon Neptune» ble avsluttet 30. juni 1944, da amerikanske styrker erobret Cherbourg, mens Overlord fortsatte frem til de alliertes krysning av Seine 19. august 1944. Paris ble erobret av de allierte 25. august 1944.

Operasjon Overlord
Konflikt: andre verdenskrig
Amerikanske soldater på vei mot Omaha beach.
Dato 6. juni–25. august 1944 Sted Normandie, Frankrike 49°20′N 0°34′V Resultat Alliert seier
Stridende parter
De allierte: USA Storbritannia Canada Frankrike Polen Belgia Tsjekkoslovakia Hellas Nederland Norge	Tyskland
Kommandanter og ledere
Dwight Eisenhower Bernard Law Montgomery Bertram Ramsay Trafford Leigh-Mallory Omar Bradley Miles Dempsey Harry Crerar	Gerd von Rundstedt Erwin Rommel Friedrich Dollmann
Styrker
1 452 000	380 000
Tap
57 200	23 019
Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944.

Operasjon Neptune

Foranledning

Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av det nordvesteuropeiske fastlandet. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en konkret plan om invasjon av Vest-Europa. General Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben. Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander), til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket COSSAC omhyggelig Europas kyster. Staben regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de kompliserte tekniske detaljer som en landstigning ville by på. Allerede ett år før den faktiske invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor, stedet måtte ha nærhet til fiendtlige havner som kunne erobres og brukes som forsyningshavner, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.

Amerikanerne holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Britene, på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter. Tidspunktet for invasjonen ble fastsatt til midten av mai 1944.

Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Tafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Josef Stalin hadde under den store allierte konferansen i Teheran (28. november–1. desember 1943) gitt uttrykk for sin misnøye med at opprettelsen av «den annen front» lot vente på seg og at amerikanerne og britene ennå ikke bar sin rettmessige del av kampens byrder (dette på tross av at de vest-allierte på dette tidspunkt allerede var sterkt involvert i kamper i Italia og at italienerne hadde kapitulert og sluttet seg til de allierte). Stalin ble presentert for den midlertidige planen for invasjonen i Frankrike og godtok at det ikke kunne skje før i mai 1944. Men det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.

Planen

Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene. Dette var også general Morgans oppfatning, men han hadde simpelthen, på det tidspunkt han laget planene, ikke mulighet til å legge planer på annet grunnlag enn det som var gitt ham av de to landenes regjeringer.

Etter grundig diskusjon ble det derfor bestemt at invasjonen skulle foregå over en 97 kilometer lang front, fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) kl. 6.30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, kl. 07.30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey. Her, på Sword og Juno, deltok også andre europeiske allierte avdelinger, slik som franske, polske, nederlandske, belgiske, tsjekkiske og norske, under britisk kommando, da disse landene ikke hadde store nok styrker til å ha egne hærer. Selve strendene var igjen inndelt i mindre sektorer, med fargekoder og navn. Disse igjen var oppdelt i mindre områder, for videre fordeling av de styrker som skulle angripe, slik at hvert enkelt kompani hadde sitt avgrensede del av landingsområdet å ta hånd om.

Omaha Beach

Utdypende artikkel: Omaha Beach

Omaha Beach var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Den var med sin bredde på 9,6 kilometer den største av ilandsettingsområdene, og var tildelt 5. armékorps. Her var oppsatt to infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. bataljon, og 29. divisjon med 115. og 116. bataljon, til å angripe hver sin hoveddel av stranden. De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var meget godt befestet og vel forsvart, men regnet likevel med at den ville bli erobret med «akseptable tap».

Utah Beach

Utah Beach var det andre av invasjonsområdene underlagt 1. amerikanske armé, med 7. armékorps som gjennomførende enhet.

Pointe du Hoc

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere og krevde elitestyrker for å tas. Enheter fra 2. Ranger Batallion ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.

Sword Beach

Sword Beach var den mest Østliggende stranden, denne ble invadert av Storbritannias 3 divisjon

Gold Beach

Gold Beach befant seg midt i sentrum for invasjonen og ilandsettingen der begynte en time etter Utah og Omaha.

Stigende og krapp sjø betydde at miner og andre hindringer ikke var blitt fullstendig fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene hadde litt problemer med å komme i land.

Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire tunge 155 mm kanoner stilt inn mot kysten 500 m inne i landet.

Kraftig beskytning fra HMS «Ajax» satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. 400 briter omkom.

Underbyggende operasjoner

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker («Operasjon Tonga», «Operasjon Chicago» og «Operasjon Detroit»), bak de tyske linjene natt til D-dagen, for å sikre landsettingens østre og vestre flanke. Med over 17 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landstigninger. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.
Planen for invasjonen hadde hele tiden bestemt at Caen og elven Orne skulle være det østligste punkt for invasjonsområdet. Det vestlige ble endret etter hvert som hvilke styrker som til enhver tid ville være tilgjengelig ble øket. I henhold til de første planene var Omaha-strandens ytterkant det som avgrenset invasjonsområdet. Men Montgomery krevde fra første stund han ble gitt kommando, at flere tropper ble gjort tilgjengelig for invasjonen. I flere måneder var målet å dele Cotenin-halvøya i to, ved landsetting av 101. divisjon på den østlige delen rett nord for Utah-stranden, mens 82. divisjon skulle landsettes på den østlige delen. Deretter skulle de to divisjonene møtes på midten. Bare én uke før invasjonen ble det bestemt at begge divisjonene skulle landsettes rett innenfor Utah-stranden og der sikre forskjellige mål. Mens britene i flere måneder hadde kunnet planlegge og øve på sine mål, uten at det spesifikt var blitt gitt beskjed nedover i rekkene om hvor og hva, fikk de amerikanske luftbårne styrkene dermed liten tid til å forberede seg for sine mål. Dette gjenspeilet seg da også i selve gjennomføringen og suksessen til henholdsvis de britiske og amerikanske styrkene landsatt fra luften.

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff («Operasjon Pluto»), slik at man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip (som kunne gå helt inn til stranden) til å landsette alle forsyninger ellers, skulle det bygges kunstige havner ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket («Operasjon Gooseberry»), som skulle beskytte kunstige, prefabrikkerte konstruksjoner i stål og betong, også disse tauet over kanalen og senket («Operasjon Mulberry»), for å utgjøre bryggene båter kunne legge til og losse, forbundet til strendene med landganger.
Ut over dette ble det gjennomført et betydelig narrespill («Operasjon Fortitude») for å lure tyskerne om hvor invasjonen egentlig ville finne sted.

Operasjon Fortitude – narrespillet

Dette var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted. Hitler og den tyske overkommandoen forventet en invasjon i Calais-området, da Den engelske kanal her er på sitt smaleste. Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I gummi, papp, kryssfinér og lerret ble det laget jeeper, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en illusjon av at en armégruppe var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble George Patton offentlig utnevnt til øverstkommanderende for «første armégruppe». Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.

Operasjon Tonga

Oppgaven med å sikre den østlige delen av invasjonsområdet ble tildelt den britiske 6. luftbårne divisjon. Dens hovedoppgave var å forhindre tyske angrep mot styrkene som ble landsatt på de britiske/canadiske strendene, og sikre en videre fremrykning inn i landet, slik at ett av hovedmålene for invasjonens første fase, Caen, kunne bli erobret.

For at dette oppdraget skulle lykkes måtte divisjonen således erobre og sikre et område på 50 kvadratkilometer, ta én bru over elven Orne og én over Caen-kanalen intakt, ødelegge fem bruer over elven Dives i et område oversvømmet av tyskerne, 9 kilometer fra Caen, og endelig ødelegge Merville-batteriet som kunne beskyte hele Sword-stranden og sjøen utenfor. Alt dette måtte skje fra midnatt til invasjonstyrken ble landsatt sju og en halv time senere, samtidig som styrken ville være truet av tyske motangrep.

Gjennomføring

Under ledelse av major John Howard landet angrepstyrken som skulle ta bruene over Orne og Caen-kanalen i to grupper á tre glidefly tjue minutter over midnatt. Den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og tok denne med små tap i løpet av tre minutter. Den andre gruppen landet med bare to fly, da det tredje gjorde seg fri fra slepeflyet for tidlig og landet nær Dives, men her flyktet tyskerne hals over hode og overlot brua til britene uten kamp.

Resten av landsettingen gikk derimot ikke like prikkfritt. Hovedstyrken, 3. fallskjermbrigade, som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område, og mange av soldatene druknet i områdene som tyskerne hadde satt under vann. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann, og alt tungt utstyr var gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget; det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret. Panservernkanonene kunne således konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der.

Operasjon Chicago

Sjefen for 101. amerikanske luftbårne divisjon, Maxwell D. Taylor var den første allierte generalen som landet i Normandie, på invasjonens første dag.

101. amerikanske luftbårne divisjon

Operasjon Detroit

82. amerikanske luftbårne divisjon

Det tyske forsvaret

Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, med bl.a. armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk feltmarskalk Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med Hitler. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. For å komplisere kommandolinjen ytterligere, hadde Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll. Det var også en disputt mellom Rommel og von Rundstedt om hvor den allierte landgangen ville finne sted. Von Rundtstedt holdt på Calais, mens Rommel mente Normandie ville være stedet (noe også Hitler etter sigende gjorde).

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter både Hitler og Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika, der overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at denne forsvarslinjen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåtene (kjent som «Rommelasparges»). Disse besto av sammensveisede metallskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting. I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut vollen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger. Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et ca. 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot blitt øket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.

Angrepet

Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden, både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner (f.eks. mineryddervogner og flammekastervogner), noe de britiske sektorene hadde. De tyske forsvarsverkene var spesielt godt oppbygget, med kanonstillinger i herdet betong og solide infanteri-stillinger, beskyttet bak store mengder piggtråd. De allierte led derfor store tap her, med over 3 000 drepte, sårede eller savnede.

I de andre sektorene skjedde landsettingen under mye mindre dramatikk og med langt mindre motstand enn antatt.

Omaha Beach

Amerikanske soldater går i land på Omaha Beach 6. juni 1944

Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene U.S. 1st Infantry Division og U.S. 29th Infantry Division møtte her den tyske 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde dessverre ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn ventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren slapp amerikanerne DD-ene for langt fra kysten, fordi man ikke våget å gå langt nok inn med moderfartøyene. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 32 sank.

Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet som allerede var i kamp på stranden. Ca. 1000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet.

Utah Beach

Dette var den andre stranden som de amerikanske styrkene hadde ansvar for, og regnes som den letteste stranden å ta for allierte styrker. 197 allierte soldater ble skadet eller drept.

Pointe du Hoc

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

225 mann fra andre Ranger bataljon gikk i land under klippene og kjempet seg opp under kraftig tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra nærkamplandgangsbåter, som avfyrte bombekastergranater mot toppen av klippene, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene, bare for å finne ut at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Dette var blitt forsøkt formidlet de allierte i forkant, men ordonnansen fra den franske motstandsbevegelsen hadde blitt drept av britiske flygere ved en misforståelse. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden. Gjenværende styrker besto da av kun 90 «kampdyktige menn» (uskadde eller lett sårede).

Sword Beach

Britene hadde nest størst tap på denne stranden, cirka 1050 av de 10000 allierte soldatene som omkom 6 juni. Etter 6 timer måtte tyskerne her trekke inn i landet på grunn av kraftig bombardement fra den britiske marinen. 64 tyskere ble fanget, og et ukjent antall omkom. Da forsvaret kollapset beveget de tyske styrkene seg vekk fra landingsområdet.

Gold Beach

Britene begynte 1 time etter amerikanerne med ilandsettingen. I starten var det vanskelig å få kontroll over stranden. Tyskerne hadde forberedt et sterkt forsvar, og sjøen var urolig. Dette gjorde sitt til at det var en del problemer med å komme i land. Da britene først kom i land brukte de resten av dagen til å etablere et brohode på Fransk jord. 400 av de 25 000 som hadde gått i land ble drept i kampene.

Juno Beach

Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno Beach. Den første bølgen gikk i land rundt 06.00. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land og mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også den stranden der de britiske tapene var størst. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde. På tross av dette etablerte de alierte styrkene seg her fort, og tyskerne, i et ekstremt undertall, gjorde en taktisk tilbaketrekning vekk fra kysten.

Norsk deltakelse

Norge deltok med 47 handelsskip, og syv orlogsfartøy fra Den norske marine og 13 andre lenger oppe i kanalen. To norske jagerflyskvadroner deltok også i invasjonen, sammen med enkelte andre "norske" fly. I tillegg deltok 15 norske hæroffiserer (flere i panservogn-avdelinger) i de britiske styrkene. Det er likevel helt klart at det var de nesten 50 norske handelsfartøyene – alle var mindre dampskip – som var det viktigste norske bidraget til invasjonen. Det er det bidraget som har ført til at det norske flagget vaier i Normandie, som et av ni flagg.^{[trenger referanse]}

Jagerne «Svenner», «Stord» og «Glaisdale» deltok i det innledende bombardementet av landgangsområdene; det vil si Svenner kom aldri så langt. Korvettene «Acanthus», «Eglantine», «Rose» samt det tidligere oppsynsskipet «Nordkapp» deltok som eskortefartøy for invasjonsflåten. De tre motorlaunchene 128, 213 og 573 drev minelegging, røyklegging, eskortering og redningarbeid ved Dover. I tillegg var det ti norske MTBer med på å lukke kanalen fra nord. Mellom 900 og 1 000 sjømenn i den norske marinen deltok.

Jageren «Svenner» ble truffet av en tysk torpedo og gikk ned før den kom i bombarderingsposisjon. 32 nordmenn og to briter omkom. Dette angrepet ble foretatt av tre tyske torpedojagere (destroyere), som avfyrte sine 17 torpedoer et stykke unna ytterkant av den østligste allierte flåtestyrken, der den lå utenfor Ouistreham. Den eneste torpedoen som traff, traff «Svenner» som lå stille rett vest for slagskipene og krysserne og ventet på å få komme inn mot stranden og starte sitt bombardement, og hadde ingen mulighet til å slippe unna.

Syv av de norske handelsskipene som deltok på D-dagen var: «Erica», «Heien», «Jernland», «Lysand», «Mari», «Royal» og «Reiås». Tilsammen hadde de 47 handelsskipene omkring 1 000 norske sjøfolk ombord.

De to norske jagerskvadronene 331- og 332 skvadron var med på å patruljere luftrommet over landgangsstedene og gi dekning mot luftangrep fra tidlig morgen D-dag. Fra august måned ble de overført til feltflyplasser på kontinentet.

Alle norske sjø-, luft- og landstridskrefter var underlagt britisk kommando, og således involvert på de britiske sektorene (Gold, Sword og Juno) under invasjonen.

Militærhistorikeren Max Hermansen har skrevet boken D-dagen 1944 og norsk innsats.

Se også

• Operasjon Fortitude

Kilder

• Jensen, Ole Helmer: 2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor., oversatt til norsk av Stephan Lange, Chr. Scibsteds forlag, 1969, 1984. ISBN 82-516-0973-9
• Howarth, David, D-dagen. Verdens største invasjon, 6. juni 1944., oversatt til norsk av Jostein Nyhamar, Norild forlag, 1986, ISBN 82-7225-149-3

Spillefilmer om D-dagen

• Den lengste dagen (The Longest Day) (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
• Redd menig Ryan (1998) Etter innledningen beskriver filmen i 20 detaljerte (men også «Hollywood-pregete») minutter landgangen av «Omaha Beach». Deretter to dager fra en redningsoperasjon som foregår et stykke inn fra invasjonsstrendene.
• Band of Brothers (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg 101. Airborne Divisions landing på D-dagen.
• Ike: Countdown to D-Day (2005) Et portrett av Dwight D. Eisenhower fra han fikk kommandoen over de allierte styrkene i Vest-Europa (SACEUR) frem til D-dagen.
• The Big Red One (1980) Historien om den 1. amerikanske infanteridivisjon, med et lengre avsnitt om dets innsats under D-dagen.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• National Archives and Records Administration: "D-Day 1944" (Film)

Autoritetsdata